Fôringsadferd

Vekselvirkninger mellom fisk og miljø, mellom hverandre og sin egen fysiologi, betyr at foringsadferd, uansett om det er i fangenskap eller frihet, er komplisert. Fordøyelse av maten er bare et resultatet av disse faktorene. Med miljøpåvirkninger menes det forhold som temperatur, lysintensitet, sesong, aktivitetssykluser og så videre. Disse faktorene vil påvirke det interne fysiologiske systemet, som for eksempel det endokrine systemet gjennom fisken sine sanser. Siden de fleste arter innen akvakultur blir holdt i et relativt begrenset område eller volum, vil sosiale faktorer som å skaffe føde, holde avstand til andre osv., påvirke foringsadferden.

Oppdrettere prøver aktivt å utnytte de forskjellige sidene av denne adferden for å optimalisere, og forhåpentligvis også kunne maksimere produksjonen. Det er to sider som er mest interessante, det er å øke appetitten og dermed øke konsumet av mat, og sørge for at det meste av energien i maten går til vekst, mens minst mulig går til daglig forbruk (dvs. svømming, skaffe mat). Diettoppbygningen vil påvirke disse faktorene, men det vil også miljø og foringsteknikker. Ved maksimum konsum får en den effekten at det blir et minimum av forspill og forurensning forårsaket av foret.

Mange oppdrettere bruker foringsadferd som en indikator på appetitt - så kallet foringsrespons. Får en økt aktivitet under foring av fisken, betyr det at det er en sulten fiskebestand. Responsen vil minke etter hvert som flere og flere fisker blir mette, og appetitten deres er tilfredsstilt. En redusert eller dårlig fôringsrespons blir oftest sett i sammenheng med et spesifikt helseproblem.

Det fysiologiske nivået for fisken sin appetitt, ser ut til å bli regulert av magen sin evne til å utvide seg og blodets evne/nivå til å frakte næring rundt i systemet. Det blir sendt signaler til hjernen om at magesekken har nådd et nivå der det er nødvendig å senke foringsresponsen, og hvor den til slutt opphører. Etter hvert som maten blir fordøyd og ført gjennom tarmen, vil utvidelsen av magesekken reduseres, det blir sendt signaler til hjernen om dette, og fisken kan igjen begynne å søke etter mat. Nivået for absorbert næring som sirkulerer i blodet modifiserer også foringsadferden. Hos noen arter, inkludert salmonider, vil tiden det tar å tømme magen påvirke hvor lang tid det tar å få appetitten igjen, dette bestemmer hvor mange ganger fisk kan fores i løpet av 24-timers periode.

Fisken sin metabolisme har en påvirkning på foringsadferden på den måten at forinntaket må tilfredsstille fisken sitt energibehov. Dvs. at med en diett som har lavt energiinnhold, vil fisken kompensere ved å spise mer (selvfølgelig innenfor det magesekken kan greie). De fysiske grensene til en fisk sin mage, betyr at en diett med forskjellig energiinnhold, selv om den er ernæringsmessig balansert, vil produsere det samme vekst i et vekt til vekt forhold. Ved innblanding av for tilsetninger til et høyere energi nivå i dietten, og dette blir brukt i målbare foringsplaner, så hever dette veksten i et vekt til vekt forhold.